Da er vi i gang

Først og fremst vil jeg takke alle som stemte på meg ved kommunevalget 12. september 2011. Selv lå jeg på Aker sykehus når det skjedde.
Å bli plassert som nr 9 på lista til Sarpsborg Arbeiderparti var overraskende og ikke rent lite scary. Man kan trygt si at det fastsetter noen forpliktende standarder som man ikke helt kan forutse eller forberede seg på.
Mest forpliktende føler jeg allikevel signalet fra de 83 slengerne jeg fikk.
Hva forventer disse 83 menneskene av meg siden de gir meg ren tillit på tross av mitt partimedlemskap?  Helt sikker kan jeg jo ikke være, men jeg klammer meg noe fast til den øvrige fasiten fra valget.

Den sier:
Flest slengere 83 stk  - Steinar Haakenstad Ap – Totalt uten politisk erfaring, men med et ærlig engasjement for samfunnets kulturområde.
Nest flest slengere 80 stk  - Pål Antonsen V – Politisk ringrev som tidligere har vært en ensom svale i den lokal kulturpolitikken.
Nr 3 på slengerlista 63 stk – Frank Wisur H – Minimal politisk erfaring og ny i Høyre med et ubestridt forhold til Kultur.

Altså – felles for de som har fått stemmer på tvers av sin partitilhørighet står tilknytningen til kulturområdet fundamentalt og sentralt. Det oppfatter jeg ikke som et rop fra kommunens velgere – snarere og derimot  . . . som et skrik.
Jeg har ment det lenge og har fått nok av bekreftelser:
Sarpsborg er overmoden for et langt høyere fokus på kulturpolitikk.

Feltet er stort og veien er lang å gå. Ikke minst i gårsdagens budsjettdebatt fikk vi en bekreftelse på dette. Men de første små skrittene er unektelig tatt og  . . . vi er i gang.
For ordens skyld. ”Vi” er alle, innbyggere – politikere – byråkrater og ikke minst de som delte ut slengere.

På ”null”
Fordelen ved å nærmest starte på ”null” er at fra dette nivå kan det kun gå en vei – oppover.
Det er mye deprimerende Sarpsborg-lesing å finne i eksempelvis KOSTRA-tall, Norsk Kulturindeks, omdømmemålinger og i gårsdagens budsjett.
Gårsdagens vedtatte budsjett vil definitivt og dessverre forverre Sarpsborgs plassering på de landsomfattende attraktivitetsmålingene.

Likeså ser det lille som man får opplyst i kulturhussaken verken ut som fugl eller fisk.  Her er det, i utgangspunktet, ikke plasseringen som forundrer, men snarer det faktum at vi til dags dato ikke aner hva som skal være inne i huset. Lego-klossene hjalp ikke på forståelsen og nå har noen i tillegg byttet arkitektfirma.
Fram til nå har denne saken vært utredet av et byråkrati og en politikk hvor fellesnevneren har vært gjennomgående manko på kulturell erfaring. Nå virker det som om vi har fått nok en enhet inn på laget, handelsnæringen. Sjansen for at det grepet øker kulturkompetansen i saken er vel ikke nevneverdig stor.

Dette faktum gjør at frykten for at tidsrommet fra offentliggjøringen av innholdet, dets m2 og m3 fram til selve avgjørelsen/vedtaket kan ende opp som uanstendig kort – er mer enn overhengende.

Lysglimt i Arenapolitikken.
Sarpsborg Høyres forsøk på å tilføre bastionen Folkets Hus mer penger er vel nærmest historisk. De ser tydeligvis at til tross for at FH aldri kan bli et kulturhus er nødvendigheten for å oppretthode denne  ærverdige kulturarenaen helt fundamental. Det er ikke slik at landets trolig mest skjevfordelte by i arenapolitikken har mulighet til å gi fra seg en kultursal av FHs dimensjon. Endelig kan argumentet om tilknytningen til Østre bydel benyttes i fullt monn.  La oss jobbe videre med denne saken.

Like historisk oppfatter jeg også Sarpsborg Krfs videreføring fra Origo debatten http://sarpsborg-krf.origo.no/-/bulletin/show/604889_kulturpolitikk#comment-2615810 om å i større grad åpne kirkerommet for kulturell aktivitet. Pål Antonsens innlegg om at det er mange kulturutrykk som ikke passer inn i et kirkerom er helt rett, men ikke desto mindre er det også mange kulturutrykk som lar seg integrere i kirkerommet.  Å klargjøre noen av kommunens verdslige rom til å bli kulturkirker hadde vært et meget godt tilskudd til Sarpsborgkulturen. La oss arbeide mer også med denne saken.

I byhistoriens skjevfordelte arenapolitikk medbrakte det også et lite håp om endring i Sarpsborg Arbeiderpartis ”nok er nok” tilskudd til stadion. Riktignok kostet det bykassa 30 mill. blanke kroner å gjennomføre et verdig ”B” til et allerede uttalt ”A”, men her stopper det og tiden må snart være inne for satsning på andre typer arenaer.

Jeg hadde en liten prat med Papa Due (ikke til å forveksle med  Papa Bue/Dansk Dixieland Jazz) Erik fra Pensjonistpartiet og til og med der i gården var det heller ikke blankt nei til å se på muligheten for at det faktisk kunne lønne seg å skape (!) i stedet for å leke ansvarlig og konsekvent si nei til alle utviklende attraktiviteter.

Jeg har allerede før valget hatt æren av å få besøke Sarpsborg Høyre for å sette fokuset på moderne kulturpolitikk i lokal utgave og jeg er mer enn stolt av nå å ha fått invitasjon fra Sarpsborg Frp til å gjøre det samme.  Jeg er mer enn sikker på at det er mulig å finne gode og interessante kulturpolitiske momenter som også kan fange deres interesse.

Se framover
Roma ble ikke bygget på en dag (de brukte visst litt av natta også) så vi må være litt tålmodige. Små skritt om gangen KAN dessverre være en nødvendighet.

Det viktigste å huske på er at det er det samlede politiske Sarpsborg som trenger å heve sitt fokus på kulturpolitikk.  Det er det samlede politiske Sarpsborg som har brakt oss inn i den blindgata og bakevja vi nå befinner oss i og det er det samlede politiske Sarpsborg som igjennom årrekker har bortprioritert kulturpolitikken og fått denne solid sporet av.
DERFOR er det kun det samlede politiske Sarpsborg som må/kan få oss opp på sporet igjen.
Dette er særdeles alvorlig for samfunnsutviklingen vår og det hjelper ingen ting å lete opp og trekke fram syndebukker. De finnes garantert . . .  overalt i det samlede politiske Sarpsborg.

Nå er tiden inne til å se framover, legge gammelt bak oss og finne fram det tauet som vi skal trekke i  . . . alle sammen.  . . . i samme retning.
For det er DET som skal endre Sarpsborg, gjøre Sarpsborg interessant, attraktiv, levende og ledende på Østlandet og til den naturlige hovedstaden i fylket.

Da er vi i gang!

Opplevelsesparken Kulås knyttet opp mot statlige signaler

Vågåseminaret er et nasjonalt distriktspolitisk seminar med vekt på kultur, næring og samfunnsutvikling. Vågåseminaret august 2011 startet friskt med at kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete delte ut 10 millioner kroner til planlegging av natur- og kulturparker. Foranledningen for dette var en påfølgende begeistring etter en studietur som hun gjennomførte til ulike parker i Sveits. Under utdelingen understreket hun hvor viktig det er å støtte opp om ildsjeler og lokalt initiativ, og å se de mulighetene som finnes i vernestemplet. Til stor applaus ble representanter fra Valdres, Nærøyfjorden og Telemarkskanalen ropt fram og fikk en forsmak på milliongaven: 500.000 kroner til utvikling av parkplanlegging for bolyst og verdiskaping i Norge.

Fra den sittende regjering kan vi lese følgende:
Natur- og kulturarven i bygd og by skal sikres som en ressurs for lokalsamfunnene og for lokal verdiskaping. Ivaretakelse av lokal egenart er en forutsetning for et godt reiselivsprodukt, og det er viktig at kulturlandskapet ikke gror igjen og forfaller. Det er i denne sammenheng viktig at kommunene følger målene for en bærekraftig arealplanlegging og -forvaltning.

I utredningen ”Et bærekraftig reiseliv” heter det at Regjeringen ønsker at nasjonalparker og andre verneområder skal kunne tas i bruk for reiselivet på en bærekraftig måte og prioriterer derfor arbeidet med disse områdene.

Allerede i 1987 uttalte Brundtlandkommisjonen at “En bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredsstiller dagens generasjoners behov – uten at de går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov”

Den sittende regjering prioriterer nå arbeidet med å utarbeide forvaltningsplaner for verneområdene og arbeider også med en handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel av nasjonalparker og andre verneområder. I denne forbindelse innføres det en ordning der kommuner kan søke om å få status som nasjonalparkkommune og vil dessuten prøve ut en ordning med nasjonalparklandsbyer. Ut fra dette vil Regjeringen iverksette en gjennomgang med kommunene for å se på mulighetene for å bruke nasjonalparker og eventuelt andre områder vernet etter naturvernloven i reiselivssammenheng.

Regjeringen sier videre at: For at Norge også i fremtiden skal kunne utnytte våre strategiske fortrinn som et land med muligheter for unike opplevelser, må vi sikre at naturen og kulturarven ivaretas på en god måte. Regjeringen er derfor opptatt av å ta vare på nasjonalparker, landskapsvernområder og andre verdifulle landskap og at utbygging og utvikling skal være bærekraftig.

En behøver ikke være rakettforsker på Kjeller for å forstå at disse statlige signalene passer som hånd i hanske for Opplevelsesparken Kulås og vil framstå som et nyttig virkemiddel i arbeidet med byutviklingen. Her vil en helhetlig satsing resultere i en positiv byidentitet, som bør sees i sammenheng med merkevare- og visjonsbygging. Statlige signaler kan ikke tolkes annerledes enn at Regjeringen nærmest ANMODER oss om å ta kontakt vedrørende Opplevelsesparken Kulås. Det er nemlig ikke mange andre norske byer som innehar tilsvarende mulighet i sitt umiddelbare bysentrum.

I Kulåsområdet har fylkeskonservator Hygen påpekt de automatisk fredete kulturminnene fra tiden før 1537 (reformasjonen) og på samme måte som Opsund og deler av østre bydel har Riksantikvaren satt Kulåsområdet på sin NB-liste.  Bare disse fakta i seg selv vitner om Kulåsområdets berettigelse til å bli inkludert i regjeringens handlingsplan for bærekraftig bruk og skjøtsel av verdifulle landskap med en utbygging og en utvikling som skal være bærekraftig. Som tidligere nevnt er det nedfelt at: Kulturminner og kulturmiljøer må i større grad tas i bruk for å utvikle levende lokalsamfunn og være ressurser for verdiskaping i næringslivet i stortingsmelding nr 16 – Leve med kulturminner.

”Tidlegare var ein meir skeptisk til vern, no ser vi mange som klarer å snu negative haldningar til noko positivt” sa Navarsete på Vågåseminaret.

Jeg tror at desto mer vi tar til oss av de enorme mulighetene som finnes i forbindelse med Opplevelsesparken Kulås, desto mer forstår vi at akkurat dette prosjektet både vil fremme vår næringsutvikling og styrke vårt lokale samfunn.

Opplevelsesparken Kulås og verdiskapingsprogrammet

”Kulturarven er vegviseren på vegen mot en ukjent framtid og referansepunktet til fortiden. Uten slike rettesnorer blir samfunnet svekket og smuldrer opp”
Wangari Maathai, vinner av Nobels fredspris 2004

I stortingsmelding nr 16 (2004-2005) – Leve med kulturminner – kan vi finne følgende: Kulturminner og kulturmiljøer må i større grad tas i bruk for å utvikle levende lokalsamfunn og være ressurser for verdiskaping i næringslivet. På denne måten markerer den nevnte kulturmeldingen et tidskille for nettopp en bevisst satsing på kulturarven som ressurs.

I dag blir kultur i økende grad brukt som virkemiddel i byutvikling. Det er en utbredt erkjennelse at spesielle kulturambisjoner må formuleres og integreres i en planfase allerede så tidlig som mulig. Dette understøtter også kulturens egenverdi.

En skal ikke ha reist langt for å oppdage at kulturmiljøer og kulturminner faktisk framstår som solide ressurser og rene bærebjelker i utviklingen av lokalsamfunn. Av denne grunn har Riksantikvaren i samarbeid med miljøverndepartementet innført dette programmet  som omhandler “Verdiskaping på kulturminneområdet” hvor målsettingen er å spre kunnskap om hvordan en bærekraftig bruk av kulturminner og kulturmiljøer fremmer næringsutvikling og styrker lokalsamfunn og regioner.

Ved å benytte et ”kulturoppfølgingsprogram” (tidligere omtalt ved flere innlegg) kan man utvikle modeller for samarbeid mellom eiere, rettighetshavere, næringslivet, offentlige aktører, museer og frivillige organisasjoner og på denne måten oppnå en positiv byidentitet, som ofte sees i sammenheng med merkevare- og visjonsbygging. På denne måten kan man også bidra til at kulturarv, kulturmiljøer og kulturminner blir tatt i bruk i utviklingen av lokalsamfunn og næringsliv.

I praksis er dette akkurat hva som trengs for å utvikle Sarpsborgs sentrum og Opplevelsesparken Kulås.
Det hersker en tendens, ikke minst i “foregangslandet” USA, til at bykjerner tømmes for funksjoner til fordel for bilbaserte (kjøpe)sentra med beliggenhet utenfor byen. Krav om store sammenhengende enheter, større fokus på logistikk og endrede trafikkmønster gjør at det mange steder blir vanskelig å tilpasse byområdenes småskala-bebyggelse til dagens standard.

Ikke minst med utviklingen rundt Tunejordet, nå også på kommunens østre side av Glomma, har vi også sett denne tendensen komme til Sarpsborg. Nytt sykehus og videre utbygging på Kalnes vil neppe oppstå som dempende på den videre utviklingen.   Det har vist seg at tilsvarende utvikling har medført at grunnlaget for et levende byliv svekkes. Likeså at fundamentet for vedlikehold av verdifulle kulturmiljøer som Kulås eller østre bydel faller bort. Vi risikerer at vitale byområder blir liggende øde, at bydeler forslummes fordi gårdeierne blir ute av i stand til å utføre helt nødvendig vedlikehold av bygningsmassen. Resultatet kan bli at viktig kulturarv, kulturmiljø og kulturminner forringes eller går tapt.

Det er akkurat derfor vår venn Riksantikvaren (han med NB!-registeret og den automatiske fredingen) har utviklet prosjektet “Næring i verneverdige byområder” til bruk i Sarpsborg sentrum, Østre bydel og Opplevelsesparken Kulås. Med dette ønsker kulturminnemyndighetene å øke kunnskapen om praktiske, strategiske og planmessige grep som kan medvirke til å opprettholde og videreutvikle næring i verneverdige byområder.

Vårt tiltak trenger å være lokalt forankret og inngå i strategier for verdiskaping og utvikling av Sarpsborgs lokalsamfunn. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må ligge midt i blinken for et satsningsområde fram mot 2016.
Ved å benytte seg av kulturoppfølgingsprogram-modellen kan Sarpsborg kommune i samarbeid med eiere som Borregaard, næringsgrupperinger som ”Vekst i Sarpsborg” og frivillige kulturelle organisasjoner/personer inngå det nødvendige samarbeid for å søke om direkte tilskuddsmidler fra Riksantikvaren. Midlene kan brukes til utredninger, undersøkelser eller analyser, eksempelvis; brukerundersøkelse, markedsundersøkelse, tilgjengelighetsanalyse, logistikkutredning, bruksanalyse, mulighetsanalyse og handelsarealanalyse med mer.

La oss snarest inngå et samarbeid med Riksantikvar Jørn Holme og Miljødepartementet om en 2016-basert satsing på Sarpsborgs totale sentrum og Opplevelsesparken Kulås med en målsettingen om en bærekraftig bruk av kulturminner og kulturmiljøers muligheter til å fremme næringsutvikling og styrke vårt lokale samfunn.
La oss derfor klargjøre hvilke forutsetninger som må være til stede, og avdekke eventuelle flaskehalser som må fjernes, for å fremme vår lokale verdiskaping.

Riksantikvarens NB!-register

Riksantikvarens NB!-register er et oppslagsverk eller en database og skal i første rekke fungere som et verktøy for kulturminne- og planforvaltningen på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå. NB! er derfor et nyttig verktøy for de som jobber med planlegging og utvikling i byer med kulturhistorisk interesse. Databasen innbefatter 75 norske byer og tettsteder med historisk viktige kulturmiljøer.

Aktører innen eiendomsnæringen som trenger informasjon om kulturminneverdier i bydeler hvor de planlegger aktivitet er også tenkt som en målgruppe for databasen, som skildrer norsk byhistorie gjennom opp til 1200 år.

NB!registeret har ingen juridisk status og er primært ment å fungere som et verktøy til nytte for forvaltning lokalt, regionalt og nasjonalt. Dette med henblikk på en forutsigbar saksbehandling – for de kommunene som finnes i registeret – som kan være nytting i forvaltningen av NB!områdene og ved oppstart av arealplanarbeid eller byggesaksbehandling.
Ny kunnskap og nye vurderinger vil kunne gi nye erkjennelser, noe som gjør at registeret kontinuerlig bør justeres eller utvides. Databasen var først tilgjengelig via passord for kommunale og fylkeskommunale planleggere i 2009. Nå er den tilgjengelig for alle som ønsker, via nettadressen: www.ra.no/nb

Den gang NB!-registeret ble åpnet for alle forklarte riksantikvar Jørn Holme at registeret/databasen IKKE hadde til hensikt at de registrerte områdene skulle fredes, ei heller at oppnevnelsen skulle være til hinder i byutviklingen, men at det angir områder hvor det må vises særlige hensyn i forbindelse med videre forvaltning og utvikling.
Nettopp det at byutvikling er et tema som interesserer mange var motivet for at Riksantikvaren ønsket at informasjonen skal være tilgjengelig for alle som interesserer seg for byhistorie. Dokumentert kunnskap om egen by er viktig for å kunne delta i lokal debatt om utviklingen på eget hjemsted.

I Sarpsborg er det i hovedsak 3 områder som er avmerket i NB! Registeret:
1. Middelalderbyen
(Østre bydel – rundt museet) I følge Snorre anla Olav Haraldsson Sarpsborg i 1016. På et nes ovenfor fossen bygde han en stor borg, og inne i borgen lot han bygge kongsgård og en Mariakirke, og lot stikke ut tomter til en kaupang og fikk folk til å bygge der. Antagelig er byen bygget opp fra intet med tanke om et militært støttepunkt i sørøst, mens befolkningen kan ha blitt flyttet dit f.eks fra den nærliggende gården Tune. Mesteparten av byen, kongsgården inkludert, forsvant i det store leirraset i 1702. Bare rester av vollen er synlig i dag. I vollen er det funnet mynter fra 1 000-tallet. På utsiden av vollen har det også vært bebyggelse. Her lå blant annet St. Nikolas kirke fra 1 100-tallet. Ruinene er synlig i dag.

2. Kullåsparken/Borregaard Hovedgård
Ligger rett nord for Borregaard hovedgård og avgrenses i vest mot bebyggelsen langs Sannesundveien i nord mot Sarpsborg rådhus.
(Off! Det er ikke nok med at det angitte området ikke inneholder det minst spor av kull, men derimot landskaplige kuler og åser  . . . derav navnet KULÅS – og langt fra Kullås – . . . men det virker også som om noen ikke har forstått områdeforskjellen mellom Kulås boligbebyggelses områder, Kulås skogen og den opparbeidede Kulåsparken. Alt i dette området er nemlig ikke park. Hva mer er innkorrekt her?)

3. Opsund
Bydel som i hovedsak er oppført i tiden fra 1920 til 1940 avgrenset av Glomma og Glengshølen, samt Borregaards tømmerlager og Borregård Golfklubb stiftet i 1927

Kan jeg få krysset ditt?

Om Sarpsborg Arbeiderparti har “forvist” meg til plass 45 fordi de ikke har noe tro på viktigheten av kulturpolitikk, eller om de rett og slett ikke har noe tro på meg, vet jeg ikke. Det alle forstår er at når det skal velges et bystyre med representanter fra alle partier er man sjanseløs som kandidat nr. 45 på en partiliste.

Den ensete sjanse som da gjenstår er at velgere setter et merke ved mitt navn på listen til Arbeiderpartiet, eller at de som ikke velger Ap fører mitt navn opp på den stemmeseddelen man ønsker å levere inn.

Som en litt ensom kulturpolitisk svale i Sarpsborg politikken lover jeg som gjenytelse å arbeide målbevisst for kulturen i Sarpsborg. Jeg er overbevist om at Sarpsborg trenger en langt mer aktiv kulturpolitikk for å utvikle samfunnet i framtiden.

Det ER faktisk mange flere enn Lars Dierøjb http://www.facebook.com/groups/125173760121/
som har fortalt meg at de skal krysse av ved navnet mitt og hver gang blir jeg både ydmyk og glad. Om det holder til å forflytte seg fra den bortgjemte 45-plassen vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg skal være uredd på kulturens veiene dersom jeg får sjansen.

Derfor vil jeg ydmykest få gjenta hva mange sarpinger har fortalt meg i det siste:
Kryss a’ – fårr Håkonsta’  
På forhånd takk og godt valg.

Kulturhus, en nødvendig investering for fremtiden

I lokalavisa kunne vi lese hva politikere mener om satsning på kulturhus. Her fremkommer enkelte nyanser, men som generell framtidspolitikk framsto nok dette som særdeles underlig lesing.
Noen av politikere syntes at vi kunne klare oss med det vi allerede har, mens andre gav uttrykk for at et kulturhus er noe spesielt som aktørene i kulturlivet ønsker, andre benyttet situasjonen til å fremme sine ønsker om prioritering av andre samfunnsoppgaver.
Men hva er egentlig situasjonen for framtidens Sarpsborg?

Grundig forskning om hva som vil bli den viktigste mangelvaren i Norge i tiårene foran oss gir samme svar,  . . . arbeidskraft.
Ikke lenge etter Sarpsborgs har gjennomført sitt 1000-års jubileum slår eldrebølgen inn for fullt.  I dagens Norge er det i gjennomsnitt fire yrkesaktive pr. pensjonist. I 2020 vil det være kun TO yrkesaktive pr. pensjonist.

Tilføying 17.03.2011

Pææng gjør noe med deg, men vi må huske på at det er arbeid og kunnskap som skaper verdier. Vi må ikke bli hovmodige. Pengemessig rikdom er forgjengelig, men arbeid skaper fremtiden. Arbeidsreservene må mobiliseres, for vi trenger all den arbeidskraft vi kan få i årene fremover. Livet er ikke bare pææng. Vi må ta vare på hverandre, og på det gode livet – alle de verdiene som ikke kan verdsettes.  (Sigbjørn Johnsen i DN 17.03.2011)
__________________________

Dersom vi ønsker kan vi gjerne bruke energi på debatten om hvilken økonomisk utfordring dette skaper, mens det egentlige problemet vil være å tiltrekke seg/skaffe den nødvendige arbeidskraften. Med dette mener jeg – den avgjørende skatteinnbringende arbeidskraften som skal til for at vi skal kunne ta oss av pensjonistene. Her er det ikke det å rope på oljefond og staten som er løsningen. Til syvende og sist er det bostedskommunen som må løse denne utfordringen. Det hjelper heller ikke å argumentere for at kommunen skal fremstå med lavest mulig skatte- og avgiftstrykk. Konsekvensen av det er at kommunen blir en magnet på akkurat de vi har minst behov for, de som verken ønsker, evner eller akter å bidra til fellesskapet.
Det er i kommunene at pensjonistene bor og det er derfor den enkelte kommune eier ansvarskravet til dekkingen av pensjonistenes behov. Jo dårligere befolkningsutvikling en kommune har i årene som kommer, . . . jo større problemer vil kommunen ha med å innfri det stigende behovskravet.

Dersom våre politikere unnlater å sette denne problematikken på dagsorden i nåtid, legger de grunnlaget for et særdeles dårlig tjenestetilbud for fremtidens innbyggere, ikke minst gjelder dette syke og eldre. Det kan faktisk virke som om kommunens framtidige behov i alt for liten grad preger nåtidens diskurs. Det er allerede i dag at det bestemmes hva som skal prege diskursen i framtiden. Morgendagens utfordringer er langt enklere å løse i dagens situasjon – enn de er når de gjør sine uunngåelige utslag i framtiden.

Det eksisterer mer enn nok forskning og dokumentasjon om hva framtidens arbeidskraft og innbyggere vil kreve av den kommunen de velger å bosette seg i. De kommer i første rekke til å etterspørre interessante og utviklende jobber.

SÅ forteller dokumentert forskning, . . som nr 2 i prioriteringen . . . kommer opplevelsesmulighetene innen kultur kombinert med barnas mulige aktivitetstilbud.
Det er både missforstått og gammeldags å tro at lønn og boligtilbud kommer som nummer to.

Lønnsnivået vil naturlig nok bli påvirket av mangelen på arbeidskraft og derfor vil det være jobbens innhold som får høyeste fokus. Søker man jobb på sykehus og blir tilbudt jobb i Bergen, Oslo og Sarpsborg vil lønnen være lik, mens jobbens innhold være forskjellig og derfor direkte avgjørende for det endelige valget. 
Er man ikke fornøyd med boligforholdene – flytter man. Er man fornøyd med stedets tilbud, flytter man kun innen kommunen.
Tar man eksempelvis arbeid ved det nye sykehuset på Kalnes bosetter man seg uten omtanke i Råde, Fredrikstad, Rygge, Rakkestad, Moss  . . . eller Halden, dersom det kreative tilbudet er best der.

Vi kan med andre ord ende opp med at det er Sarpsborg som holder yrkesaktive med interessante jobber . . . mens det er de andre kommunene som får skatteinntektene.
Ordtaket ”Sarpsborg ligger bra til” slår dermed to veier. Sarpsborg ligger dessverre også bra til for innbyggere i nabokommunene når de skal skaffe seg jobb.
Ta eksempelvis en sjekk om hvor mange av kommunens ledende byråkrater det er som velger å betale skatt til andre kommuner enn der de jobber.

I arenapolitikken framstår antageligvis Sarpsborg som landets mest feilslåtte kommune. Det er et faktum som politikere i stor grad får ta sitt ansvar for. KOSTRA-tallene underbygger dette. Eksempelvis viser reviderte tall fra 24.06.2010 for Sarpsborgs del at netto driftsutgifter til idrettsbygg er 381 kroner pr. innbygger (mot et landsgj.snitt på kr. 253) mens netto driftsutgifter til kommunale kulturbygg per innbygger er 44 kroner pr. innbygger (mot et landsgj.snitt på kr. 112). For å få de rette dimensjonene kan du gange opp tallene med innbyggerantallet som er på 52.159

Tillføying (17.03.2011)
I forbindelse med nye tall fra KOSTRA (omtalt i dagens SA http://www.sa.no/kultur/article5531200.ece ) er nå tallet på hva kulturen er blitt ”underslått” kontra landsgjennomsnittet økt til utrolige 24 millioner 7 hundre og 65 tusen, 5 hundre og 45 kroner (kr. 24 765 545).

Dagens dato er med dette blitt en merkedag for politikere og byråkrater i forhold til bruken av “vi har ikke råd – argumentet”. Etter denne dato er det oppstått en vesentlig svekkelsemulighet i bruken av argumentet. Nå vet vi hvor vi skal hente pengene til driften av det nye kulturhuset. For TENK hvilket kulturhus som NÅ åpner seg for etablering på gratistomta i Kulås, nå som vi kan dokumentere for nærmere 25 mill. i årlige driftsmidler bare ved å prioritere kultur på lik linje med landsgjennomsnittet. Ikke noe ekstra, bare på gjennomsnittet.
_______________

Selvfølgelig blir det dyrt å bringe Sarpsborg på bane med forutsetningene i gjeldende ”Lov om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd”, videre forutsetningene i Kulturløftet (bringe de kulturelle arenaene opp på samme nivå som de idrettslige) og selvfølgelig hadde det vært billigere å ha ”fulgt med i timen” og (som de fleste andre kommunene) gradvis gjort dette for mange år siden, men . . det blir i alle fall ikke billigere i fremtiden!

Kulturelle arenaer, hvor for Sarpsborgs del et kulturhus nå framgår som den mest presserende, vil i framtiden framstå som kommunens viktigste verktøy i samfunnsutviklingen. I dag er Sarpsborg kommune sammenlignbar med en snekker uten hammer, vinkel og sag.

Jeg leser: Vi har ikke råd.
Men, jeg spør allikevel: Har vi egentlig råd til å la være?

Mvh
Steinar Haakenstad
SaintEinar

Dobbel – slettet